Ja forrige torsdag kveld klarte jeg selvfølgelig å forstue ankelen min kraftig, og enda har jeg kjempe vondt for å gå normalt på foten. Helgen ble egentlig ganske så rolig enda gode kameraten min og jeg var ute blandt en god del av kamerat gjengen hans på fredag og på lørdag var det plan og bare se film og slappe av, men endte ut en liten tur da også. Humøret svinget mest på fredagen når vi var ute pga ei som ikke klarer å la vær å si alt det hun føler for.

Jeg synes min gode kamerat er attraktiv uansett hvordan jeg ser på han, men hun klarte å pisse på humøret mitt med utsagnene sine. Noe som klarte å få meg totalt i tankeboksen på søndagen og det hjalp heller ikke når jeg følte at den av mine foreldre som har vært en plage, klarte å trenge seg inn i tankene mine. Resulterte at jeg ble skikkelig i humøret når jeg skulle legge meg. Prøver nå å hinke eller halte meg frem, men ankelen verker så mye at jeg kjenner det helt opp i hofteleddet.  Var på legevakten på fredag med ankelen, men ingen tegn til brudd. Føler jeg blir gal av å ikke klare nesten noe hjemme da det er liksom et tiltak fra før. Måtte bare ankelen min bli fort bra så kanskje man slipper humørsvingninger av ville vesten og enda dårligere nattesøvn. I natt fikk jeg ikke sove mer enn ca 20 min så når morgenen kom tenkte jeg å prøve å tvinge meg selv til 2-3 timer så prøve å få unna litt hjemme, men totalt utmattet sov jeg alt for lenge. Så blir vel sikkert dårlig med søvn i natt, og da får jeg heller tvinge meg til å holde meg våken til i morgen kveld kanskje.

-Lady Emosjonell-

Som jeg nevnte på lørdagen at jeg og min gode kamerat skulle ut på fest, og glupe meg tok med ei flaske med hjemmelaget blåbærvin og det var farlig god kan man vel si. Kom meg godt i formen etter to kopper med blåbærvinen, og fortsatte da å drikke mye annet. Selvfølgelig kom venninnen min i byen også dit, og vi ble sjekket opp av en annen en hverken hun eller jeg synes nå om så vi måtte spille da sammen at det var noe mer enn bare vennskap og få min gode kamerat til å få han til å skjønne at vi var ikke intressert i å ha han i nærheten av oss. Endte opp med jeg mestret ikke eksponeringen når vi kom hjem for jeg ble skikkelig deprimert og kjeftet masse på min gode kamerat. Fikk da ikke den tryggheten jeg trengte egentlig pga jeg ble nesten voldelig mot han. Det gjør enda vondt i meg for at det endte slikt, men heldigvis er han ikke sur på meg for det som skjedde for han så allerede når han måtte få vekk han som prøvde å sjekke opp venninnen min og meg at jeg var helt svart i øynene, men etter å ha fått sovet av seg alkoholen og spist middag hos moren til min gode kamerat så følte jeg at humøret begynte å komme seg litt mer normalt igjen. Enda har jeg heller ikke fått noe svar på hvordan rettsaken jeg var i ender.

Og det er så langt fåtallet som har sagt i fra at de kommer for å feire bursdagen min så det blir kanskje en fredagskveld med masse drikke med få venner, men det går nok bra det også. Heldigvis var jeg kanskje like ufordragelig som Nemi her når vi var ute selvom jeg var hormonell.

En ting er sikkert altså jeg kan sitte her å skrive masse uten at dere leser og dere vet hvem jeg er, men om jeg skriver masse informasjon som forteller dere hvem jeg er så vet hele verden til slutt om hvor tøffe tak jeg møter om dagen.  Er egentlig ikke mye å si om det, men mange vil da si at nei da stol på meg jeg sier ikke noe da det er oftest den som sier det som deler ting videre. Ja jeg har veldig liten tillit til folk og det skyldes pga utallige mange svik opp igjennom tiden. Både fra hjemmet og tidligere kjærester og ikke minst venner. Hvorfor er det slikt at vi som har blitt sveket fra barndommen av sliter med å finne noen som ikke svikter oss igjen? Er det som mange påstår at man tiltrekkes av sine likheter? Hmm jeg har vel sviktet sikkert en del selv, men anger har ikke bestandig kommet da jeg har følt at jeg kom til å bli sviktet av den. Uansett nå så føler jeg at jeg på en måte har det bra med min gode kamerat da han gir meg hele tiden beskjeder om hvor han skal og hva som skjer der om jeg har ikke mulighet å bli med han.

-Lady Emosjonell-

Joda i går skulle selvfølgelig jeg i vei å møte ei god venninne, men hadde nesten ikke noe energi i kroppen min så sofaen og tven ble velsignet av meg. Så vi utsatt planen til i dag kl 14 og det har jeg gledet meg masse til, men så fikk jeg nettopp melding fra henne om at vi måte ta det senere i kveld. Hjelp angsten stiger da det blir masse endringer i planen vår, men skal gå bra siden vi skal hjem til henne og se film og ha jentekveld.

Er veldig spent på hvilken film vi skal se, men blir sikkert koselig alikevel.

-Lady Emosjonell-

Bestemte meg i dag tidlig at jeg skulle mestre en tur ut, men nei da ingen ting må handles så da kan man jo egentlig bare slenge seg ned på sofaen og synes synd på seg selv som kanskje mange tror at jeg gjør når jeg klarer ikke å ta meg en tur ut for å være sosial. Saken er den at jeg blir ikke liggende i fosterstilling å gråte høylytt eller noe slikt, men jeg blir sittende enten å surfe mye på dataen eller så går jeg rett å slett og legger meg og sover mange timer. Jeg føler meg ikke så veldig giret til å hjelpe til hos en kamerat som skal pusse opp for tiden, men er jo litt der og slapper av og prøver å komme meg på hektene igjen da høsten og vinteren gjør hver dagen ekstra tung for meg.

Fikk heldigvis melding fra en vennine om vi skulle ta en kopp kaffe en dag, og onsdag denne uka blir det kaffe og trasse angsten litt og samtidig prate om hva som skjer for tiden. Er da ikke så ofte vi møtes siden vi bor ca 40 mil unna hverandre, men nå er jeg hos en kamerat av meg som bor ganske så nærme henne så da blir det å trasse angsten for alle pengene.

Kjenner allerede at angsten stiger, men heldigvis så vet jeg at kameraten min passer godt på meg når jeg kommer hjem til han igjen og kan krabbe godt i armkroken hans. Er glad for jeg har en slik kamerat som støtter meg i tynt og tykt. Vi har veldig mange like interesser og så trives vi så pass godt sammen at om vi drar på turer sammen så fyller vi begges interesser og behov for å komme seg litt vekk fra hverdagen. For meg er det viktig og kan liksom rømme unna i blandt, men jeg gjør jo selvsagt ikke det at jeg rømmer så ingen vet hvor jeg er. Jeg må jo tenke på ungene mine og venner og familie som vil savne meg selvom mange ganger får jeg lyst å gi totalt faen for å si det rett ut.

Sitter nå her og trykker masse som har ikke helt med angsten min å gjøre, men i dag så skinner sola og det gjør egentlig litt godt i kroppen selvom formen er slikt at jeg holder meg inne i dag enn så lenge allefall. Sitter med en liten tanke om hvordan ting blir når jeg endelig får unna billappen og mclappen løpet av neste år på begge deler forhåpentligvis. Uansett billappen skal være i boks for neste år er planen så er jeg litt mer selvstendig kan man vel si. Hva som skjer vil kun tiden vise da.

Hvordan jeg kjenner angsten stiger før jeg går ut døra er egentlig enkel, jeg kjenner bare redselen så kraftig at folk skal se rart på meg og dømmer meg ut fra hvilke klær jeg velger eller så enkelt at jeg velger sjelden å sminke meg og folk dømmer meg for at jeg bruker ikke det. Er egentlig slitsomt når jeg får de dagene at jeg klarer ikke å stå opp og bare si til speilet både på badet og soverommet at i dag gir jeg blanke i om hva folk tenker om meg for jeg er stolt av meg selv, ungene mine og vennene mine for jeg har faktisk noen. Er ikke alle man møter på gaten som kanskje har venner og velger å rakke ned på andre for å oppnå kontakt, men for en reaksjon som er at folk trekker meg enten unna dem eller man finner en tone.

-Lady Emosjonell-