Lady Emosjonell taler til verden

Bestemte meg i dag tidlig at jeg skulle mestre en tur ut, men nei da ingen ting må handles så da kan man jo egentlig bare slenge seg ned på sofaen og synes synd på seg selv som kanskje mange tror at jeg gjør når jeg klarer ikke å ta meg en tur ut for å være sosial. Saken er den at jeg blir ikke liggende i fosterstilling å gråte høylytt eller noe slikt, men jeg blir sittende enten å surfe mye på dataen eller så går jeg rett å slett og legger meg og sover mange timer. Jeg føler meg ikke så veldig giret til å hjelpe til hos en kamerat som skal pusse opp for tiden, men er jo litt der og slapper av og prøver å komme meg på hektene igjen da høsten og vinteren gjør hver dagen ekstra tung for meg.

Fikk heldigvis melding fra en vennine om vi skulle ta en kopp kaffe en dag, og onsdag denne uka blir det kaffe og trasse angsten litt og samtidig prate om hva som skjer for tiden. Er da ikke så ofte vi møtes siden vi bor ca 40 mil unna hverandre, men nå er jeg hos en kamerat av meg som bor ganske så nærme henne så da blir det å trasse angsten for alle pengene.

Kjenner allerede at angsten stiger, men heldigvis så vet jeg at kameraten min passer godt på meg når jeg kommer hjem til han igjen og kan krabbe godt i armkroken hans. Er glad for jeg har en slik kamerat som støtter meg i tynt og tykt. Vi har veldig mange like interesser og så trives vi så pass godt sammen at om vi drar på turer sammen så fyller vi begges interesser og behov for å komme seg litt vekk fra hverdagen. For meg er det viktig og kan liksom rømme unna i blandt, men jeg gjør jo selvsagt ikke det at jeg rømmer så ingen vet hvor jeg er. Jeg må jo tenke på ungene mine og venner og familie som vil savne meg selvom mange ganger får jeg lyst å gi totalt faen for å si det rett ut.

Sitter nå her og trykker masse som har ikke helt med angsten min å gjøre, men i dag så skinner sola og det gjør egentlig litt godt i kroppen selvom formen er slikt at jeg holder meg inne i dag enn så lenge allefall. Sitter med en liten tanke om hvordan ting blir når jeg endelig får unna billappen og mclappen løpet av neste år på begge deler forhåpentligvis. Uansett billappen skal være i boks for neste år er planen så er jeg litt mer selvstendig kan man vel si. Hva som skjer vil kun tiden vise da.

Hvordan jeg kjenner angsten stiger før jeg går ut døra er egentlig enkel, jeg kjenner bare redselen så kraftig at folk skal se rart på meg og dømmer meg ut fra hvilke klær jeg velger eller så enkelt at jeg velger sjelden å sminke meg og folk dømmer meg for at jeg bruker ikke det. Er egentlig slitsomt når jeg får de dagene at jeg klarer ikke å stå opp og bare si til speilet både på badet og soverommet at i dag gir jeg blanke i om hva folk tenker om meg for jeg er stolt av meg selv, ungene mine og vennene mine for jeg har faktisk noen. Er ikke alle man møter på gaten som kanskje har venner og velger å rakke ned på andre for å oppnå kontakt, men for en reaksjon som er at folk trekker meg enten unna dem eller man finner en tone.

-Lady Emosjonell-